Møte 7. oktober 2019

(Liv Evju) Salen i Norkirken var nesten full (210 personer) da dr. Cecilie Arentz-Hansen besøkte oss mandag 7. oktober for å snakke om sin bok om Norges første kvinnelige leger. Foredragsholderen hadde både familie og tidligere kolleger i salen, da hun hadde hatt sin turnustjeneste på Drammen Sykehus.

Arentz-Hansen begynte sitt foredrag med å snakke om 1880-tallet, som var en brytningstid både politisk og sosialt; forskningen tok fart og man oppdaget bakteriene, parlamentarismen ble innført i Norge og kvinnebevegelsen begynte å bli synlig. Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, og utdannelse for kvinner ble et påtrengende spørsmål. Det var blitt klart for de fleste at det var nødvendig med kvinnelige leger, i og med at mange kvinnelige pasienter ikke gikk til mannlige leger, ofte med sørgelige konsekvenser. Stortinget vedtok at saken skulle utredes, men departementet holdt igjen, bl.a. med argumenter som at studier var for anstrengende for kvinner og kunne gjøre dem uskikket til å få barn.

            Norges første kvinnelige lege het Marie Spångberg. Hun var yngst av seks søsken, de eldre var alle gutter, som etter hvert emigrerte til Amerika. Der så de at kvinner kunne studere medisin og praktisere som lege, og de oppfordret sin lillesøster til å gjennomføre studiet. Etter eksamen var det ventet at man skulle praktisere som kandidat, men ingen ville ansette en kvinne. Marie dro til Tyskland, først til Hamburg, senere til Leipzig. Da hun kom hjem, fikk hun en stilling i Kristiania Helseråd, hvor hun arbeidet med kvinner og barn som hadde vært utsatt for overgrep eller som var blitt smittet med kjønnssykdommer.

            På slutten av 1800-tallet var det 19 kvinner som hadde gjennomført medisinstudiet. Men de kunne ikke ansettes som f.eks. distriktsleger eller i offentlige stillinger. Disse stillingene var embeter, og ett argument mot kvinner i slike stillinger var at i følge grunnloven kunne kvinner ikke ansettes i embeter fordi de ikke hadde stemmerett og dermed ikke kunne regnes som fullverdige borgere.

Louise Isachsen som i fire år hadde vært kirurg ved Vår Frues Hospital, ble forbigått ved en ansettelse av reservelege ved Rikshospitalets Kvinneklinikk i 1915, rett og slett fordi hun var kvinne. Hun klaget, og saken gikk helt til Stortinget.

De kvinnelige legene var altså henvist til privat praksis, og her gjorde de en stor innsats. Mange uønskede barn ble satt bort i dårlige fosterhjem, og opprettelse av mødrehjem ble en viktig sak for disse legene, i samarbeid med Kvinnesaksforeningen og Sanitetsforeningene. De konsentrerte arbeidet om opplysning, først og fremst om ernæring, men også om svangerskap og fødsel. Dessuten var kampen mot folkesykdommen tuberkulose en viktig del av arbeidet.

            To viktige navn var Dagny Bang, som var lege på Vaterland skole i ett av Kristianias fattigste områder, og dessuten Caroline Steen, som ble den første kvinne som ble ansatt på Medisinsk Institutt på Universitetet i Oslo. Steen var en av de store formidlere når det gjaldt ernæring, og hun samarbeidet med Henriette Schønberg (senere Erken) om en kokebok for skole og hjem.

            Arentz-Hansen sa at hun i sitt arbeid med boken ble slått av den selvtilliten og energien som disse første kvinnelige legene viste. De støttet og hjalp hverandre. De fleste av dem var også politisk aktive; flere sto bak underskriftslistene som ble organisert blant kvinner i 1905 ved folkeavstemningen om republikk eller kongedømme. Her var det bare menn som deltok, derfor aksjonerte kvinnene ved å samle underskrifter – nesten like mange som antall stemmer avgitt av mennene.

De kvinnelige legene så problemene som folk hadde og satte innsatsen der hvor den trengtes mest. Informasjon om svangerskap, fødsel var viktige saker, og man kan vel tro at de også våget seg til å fortelle kvinnene hvordan de skulle unngå å få flere barn. Informasjon om dette var ikke bare forbudt, men også straffbart; så sent som i 1927 ble en mann som hadde reklamert for kondomer satt under tiltale.

            To av foredragsholderens heltinner var søstrene Solveig og Gudrun Kolderup som begge ble leger, Solveig i Kristiansand og Gudrun i Ytre Arna. Her prøvde Gudrun å bekjempe tuberkulosen som var utbredt i fabrikkarbeidermiljøet der, hun stiftet en lokal sanitetsforening og engasjerte seg i arbeidet med å skaffe bygda bedre drikkevann, samt mye mer, ved siden av sin legepraksis. Hun var en stor pioner i folkehelsearbeidet, men slet seg ut og døde bare 59 år gammel.

            En annen heltinne het Elise Dethloff. Hun satte seg fore å bekjempe folkesykdommen tuberkulose, som var årsak til 25% av alle dødsfall. Hun stiftet Nasjonalforeningen mot tuberkulosen (som nå heter Nasjonalforeningen for Folkehelsen) og dessuten Bergen Sanitetsforening. Hun var den som satte i gang de finansieringsaksjonene vi alle forbinder med disse foreningene, Maiblomsten og Fastelavns-risene, pluss Julemerkene.

Cecilie Arentz-Hansen svarte på noen spørsmål fra salen før Helge Solberg takket på vegne av en lydhør og interessert forsamling. Norlis Bokhandel på Papirbredden hadde sørget for at de som ønsket det kunne få kjøpt boken, med eller uten forfatterens signatur.