Møte 6. mai 2019

Jan Eriksen: Musikkorpsenes historie gjennom 700 år.

 

(Liv Evju) Til tross for «mai kulde» (gjør bondens lader fulle), var det nesten 170 personer som fant veien til Norkirken for å høre om denne delen av vår kulturhistorie. Jan Eriksen er født og oppvokst i Drammen, musiker og korpsdirigent, og har vært NRKs mann på feltet blåsermusikk i en årrekke. Han holdt et interessant foredrag med mange lydeksempler.

            Historien om blåseorkester handler først og fremst om militærmusikk, musikk som skulle oppildne egne tropper og samtidig virke skremmende på fienden. Det første eksemplet var en rekonstruksjon av janitsjarmusikk fra 1300-tallet. Tyrkerne eller det osmanske riket utviklet seg til en stormakt. På slutten av 1600-tallet strakte det osmanske riket seg fra like øst for Wien og østover rundt Svartehavet, hele Midtøsten og Nord-Afrika. Tyrkernes profesjonelle soldater ble kalt janitsjarer. De var de som først tok i bruk musikk til dette formålet, og instrumentene var skalmeier (en slags oboer) og trommer. Derfra stammer også vårt begrep janitsjarkorps.

            Den tyrkiske innflytelsen kom på moten i Europa, og flere steder utviklet man musikk for blåserensembler. Neste eksempel stammet fra Venezia i 1608, der Giovanni Gabrieli skrev en Toccata for fire naturtrompeter og åtte tromboner.

            Blåsermusikken ble utviklet videre i Frankrike, og her var det Ludvig den fjortendes hoffkomponist Jean-Baptiste Lully, som ble historiens første marsjkomponist. Hans melodier ble brukt av diktere over hele Europa, som f.eks. Johan Nordahl Brun i «For Norge, kjempers fødeland». Lully døde i en arbeidsulykke, dvs. han stampet takten for musikerne med en stor trestokk, traff sin egen fot og døde av blodforgiftning.

            I det tyske området var det Preussen som førte an i utviklingen. Messingblåserne ble supplert med treblåsere, og på 1820-tallet fant tyske instrumentmakere på å utstyre trompeter og horn med ventiler, noe som gjorde at de kunne spille hele og halve tonetrinn, ikke bare naturtonene. Musikkorpset fant sin form på 1860-tallet, da Liebrecht satte opp organisasjonsskjema og bestemte hva slags instrumenter og hvor mange av hvert som skulle høre til et korps. Liebrecht skrev også marsjer, og en av disse fikk vi høre.

            England hadde hatt militærkorps siden 1700-tallet, og her var det ikke bare militærmusikk som ble skrevet for denne besetningen. Også «sivile» komponister som Gustav Holst skrev for blåseorkester, og Jan Eriksen spilte siste sats av Holsts Suite for blåsere. Engelskmennene var også de som i 1920 erstattet tenorhornet med tenorsaxofon – en tragisk utvikling, mente Eriksen.

            USA hadde sin store marsjkomponist John Philip Sousa, som var meget produktiv også i andre sjangre. Han skrev for eksempel 15 operetter, foruten 136 marsjer og mye annet. I 1892 grunnla han sitt eget Sousa Band, som publikum fikk høre i et opptak fra 1904 (!). I neste lydeksempel hørte vi John Philip Sousa selv, før US Marine Band spilte hans Stars and Stripes Forever i et opptak fra 1930, to år før han døde. Sousas orkesterbesetning (kombinasjon av instrumenter) er svært lik den som brukes i USA og Nord-Europa dag, og her tilstrebes en symfonisk klang. I Mellom-Europa bruker man mere messinginstrumenter og er ikke så opptatt av å etterlikne symfoniorkestret, og Eriksen mente at det var her man fant den riktige korpsklangen. Han illustrerte den med et opptak av et militærkorps fra daværende Tsjekkoslovakia, og forskjellen i klang var ganske tydelig.

            Verdens beste blåseorkester, sa Eriksen, er den franske gardes musikkorps. Det består av 110 musikere, og her er også symfoniorkestret forbildet. Eksemplet var avslutningen av Ravels «Bolero», arrangert av Francois Boulanger.

            I Norden har Sverige vært den store korpsnasjonen. Her var det aldri færre enn 35 militærkorps, inntil 1971, da alle ble nedlagt, bortsett fra korpset på marinebasen i Karlskrona. Svea Livgardes Musikkår lever ikke lenger, men vi hørte dem i marsjen «Under värnplikt» fra 1942.

            Danmark har verdens eldste korps, Den Kongelige Livgardes Musikkorps som dateres til 1638. Ved hvert tronskifte konkurreres det om å skrive en ny marsj, og Eriksen lot oss høre korpset i «Dronning Margrethes Parademarch» fra 1972.

            I Norge er det først og fremst Oscar Borg fra Halden som er nøkkelpersonen når det gjelder korps og korpsmusikk. Han studerte i Sverige og vendte hjem for å overta 1. Brigades Musikkorps etter Friedrich August Reissiger. Han endret en del på besetningen og skrev en mengde marsjer som fremdeles spilles. Publikum fikk høre Sangerfestmarsj fra 1894.

            Den tyske musikeren Christian Jehnigen, f. 1830 kom til Christiania midt på 1800-tallet, og i 1875 kom han til Drammen og ble dirigent for Drammen Borgervæpnings musikkorps – senere Parkmusikken. Her tok han inn en begavet 15-åring, Johan Halvorsen, som han underviste i fiolinspill. Etter at Halvorsen ble kapellmester på Nationaltheatret, gjorde han gjengjeld til sin gamle lærer og tok ham inn i orkesteret, til tross for hans høye alder. Jam Eriksen spilte et opptak som var gjort med Park-musikken i den gamle musikkpaviljongen i Parken i juni 1961, av Jehnigens Borgermarsj som er skrevet til dette korpset. Et forsøk på å få en gate i Drammen oppkalt etter Christian Jehnigen var dessverre mislykket.

            Jan Eriksen avsluttet med en historie om Johannes Hanssen, Valdresmarsjens far, som var en god venn og kontrabasskollega av Sam.Olsen, overlærer på Strømsø skole og i en årrekke formann i Drammen Byorkester (nå Symfoniorkester). Disse to hadde diskutert en bestemt rytme i en trommemarsj de hørte mens de satt på en kafe i Oslo, den ene mente det lød SAM-sadera, den andre at det var sadera-SAM. Johannes Hanssen skrev en marsj til Sam.Olsen med et sitat fra Drammens-sangen, og marsjen het SAM-sadera. Det var siste musikkeksempel, og selv om vi hadde gått litt over tiden, var det stor begeistring. Helge Solberg takket og overrakte en cd med opptak av Drammen Symfoniorkester og Royal Garden Jazzband.