4. februar 2019  Liv Evju

Paleontolog og fossilentusiast Jørn Hurum samlet 250 tilhørere i Norkirken, og PUD hadde bedt ham om et foredrag om dinosaurenes fotspor på Svalbard. Det fikk vi også, men Hurum startet med å vise et lysbilde av galaksen eller stjernetåken Perseus, som er 250 mill. lysår borte – det vil si at det lyset vi så vidt kan se fra den, ble sendt ut da dinosaurene levde her på jorden. Vi kan aldri få vite hvordan Perseus-galaksen ser ut i dag, for alt vi vet kan den være sluknet for millioner av år siden – det gir litt proporsjoner over dagens tema. Fossiler er de eneste tidsvitner vi har, som kan hjelpe oss å forstå hvordan jorden kan ha sett ut på den tiden da lyset fra Perseus ble sendt ut.

            Som liten gutt oppdaget Jørn Hurum Nedre Eiker bibliotek, som holdt til i kommunehuset i Mjøndalen. Blant faktabøkene fant han en barnebok av Kirsten Bergh: Ola og eventyret om dyra, full av tegninger av kjente og ukjente dyr. Siden han ennå ikke kunne lese, måtte noen lese for ham, og der ble han kjent med fossilene, som han ble svært opptatt av. Både han og de voksne hjemme regnet med at bare han begynte på skolen, ville han få svar på alle sine spørsmål om fossiler, for «lærere vet alt», det var de sikre på. Men det var ikke før han kom i 8. klasse og fikk sjansen til å tilbringe arbeidsuken på Naturhistorisk Museum på Tøyen, at han fikk ordentlige svar. Derfor tar han nå, som leder for Paleontologisk Museum, svært gjerne inn nysgjerrige 8. klassinger – som etter en tid tar både eksamener og doktorgrader i faget.

            Drammen og Eiker er nært knyttet til utviklingen av paleontologien som vitenskap i Norge. En tidligere sogneprest i Eiker, Hans Strøm, ga ut en beskrivelse over Eiker prestegjeld i 1784, og her finner vi Norges første omtale av fossiler. I fjellet ovenfor Darbu er det mye av dette, og etter at jernbanen til Kongsberg kom i 1871, var det mange geologer som gikk av på Krekling stasjon og vandret oppover for å finne fossiler. Området rundt gamle Fiskum kirke (reddet fra riving i 1876 av sognepresten, Hagbart Kiær fra Drammen) inneholder mange fossiler, og Kiærs sønn Johan ble Norges første professor i paleontologi.

            Under arbeidsuken i Naturhistorisk Museum fikk Jørn Hurum se en monter med fossile bein etter en svaneøgle, funnet på Svalbard, og som 17-åring dro han til Svalbard første gang. Siden har det vært mange ekspedisjoner.

            I 1960 skjedde det en oppdagelse som revolusjonerte vitenskapen om dinosaurer. Flere geologer var i en båt på Isfjorden på Svalbards vestside og passerte den såkalte Festningen, et felt med sandstein som før var elvebunn men som nå står på høykant etter et sammenstøt med Grønland for 50 mill. år siden. En fransk geolog som var med i båten sa at i Frankrike ville et sånt felt være fullt av spor etter dinosaurer, men det trodde ingen man ville finne på Svalbard, og iallfall ikke der hvor mange geologer hadde vært tidligere. Men disse hadde lett etter andre ting, og de hadde ikke sett at sandsteinen inneholdt mange spor etter dinosaurer. Inntil da hadde vitenskapen trodd at dinosaurer var store og klumpete og levde i sumpområder i varme strøk, men nå var den teorien død for alltid. Etter hvert har man funnet fotspor og fossiler fra dinosaurer over hele nordkalotten.

Ut fra sporene har man forsøkt å regne ut hva slags dyr det dreier seg om. Man trodde lenge det var en iguanodon, men er nå kommet til at det har vært et noe mindre dyr, antagelig i familie. Senere fant man flere fotspor inne i en fjellsprekk, og disse ble fotografert med spesielt hjemmesnekret utstyr etter at det hadde vist seg umulig å ta avstøpninger med silikon i kulden.

På østsiden av Svalbard ble det også funnet dinosaurspor, mange flere enn man trodde. Lenge så det ut til at disse dyrene var kjøttetere fordi tærne hadde noe som liknet klør, men det er nå fastslått at også disse var planteetere. Spor etter denne arten er ikke funnet i Europa, så man antar at det har vært landforbindelse til Svalbard fra Amerika eller Asia.

På spørsmål om øglefunnene på Svalbard svarte Hurum at øgler er funnet på områder hvor det har vært havbunn. Øglene var svømmere og levde i havet, fuglene hadde vinger og kunne fly, mens dinosaurene holdt seg på bakken. Han ønsket tilhørerne velkommen til Svalbard, hvor han snart skal lede en ny ekspedisjon.

Helge Solberg takket på vegne av en lydhør, imponert og takknemlig forsamling.