Utskrift

Dette er noen personlige observasjoner av forholdet mellom Folkeuniversitetet og organisasjoner av type pensjonistuniversiteter eller senioruniversiteter. 

 Historikken for den internasjonale og norske utviklingen av pensjonistuniversiteter er redegjort for på en rekke nettsider for pensjonistuniversiteter, se bl.a. denne linken.

Jeg kom med i 2003 i Nedre Romerike Pensjonistuniversitet. Denne organisasjon ble opprettet i 1993 etter initiativ fra det lokale folkeuniversitet, som etter opprettelsen ivaretok de administrative tjenester. Lokalavdelingen gikk imidlertid konkurs året etter, noe som medførte at de administrative tjenestene ble besluttet ivaretatt av tillitsvalgte i organisasjonen.

Dette har vist seg svært levedyktig, og frivillige tillitsvalgte har etter dette på en utmerket måte ivaretatt både medlemsmøter, kunst- og kulturarrangementer og reiser for medlemmene.

Min første deltakelse på en landskonferanse var i Asker i 2004 ref. her  (Flere landskonferanser var gjennomført før denne.) Det jeg husker best fra denne konferansen er et tilbud til de enkelte pensjonistuniversiteter å opprette og administrere nettsider for hver enkelt av dem til en helt urealistisk pris.  Min forståelse var at Folkeuniversitetet sto bak dette tilbud.

Etterfølgende landskonferanse var i Ålesund i 2005. Innkallingen ble administrert av Folkeuniversitetet (protokoll her). Protokollen er etter min mening ganske intetsigende. Slik jeg oppfattet det var at ting skar seg mellom folk fra de uavhengige pensjonistuniversitetene og representanter fra Folkeuniversitetet. Folkeuniversitets ambisjoner ble oppfattet slik at de ønsket å styre pensjonistuniversiteter i den hensikt å oppnå mest mulig inntjening for seg selv. Resultatet ble at Folkeuniversitetet sa at de heretter ikke ønsket å ha noen rolle i, eller delta i landskonferansen.

Etter min mening var dette et meget uheldig resultat, som i stor grad syntes å skyldes holdninger hos Folkeuniversitetets representanter. Folkeuniversitetet kan, og utfører, helt sikkert verdifulle tjenester til pensjonistuniversiteter. Noen pensjonistuniversiteter setter sikkert også pris på ar Folkeuniversitetet tar styring og tilrettelegger foredrag, reiser mv. Men mange ønsker å bruke egne ressurser og kanskje benytte Folkeuniversitet som støtte til utvalgte deler av sin administrasjon, mens de selv ønsker å beholde styringen, og selv administrere f.eks. reisevirksomhet. Mange medlemmer av pensjonistuniversiteter reagerer på tilfeller der folk fra det lokale Folkeuniversitet skal delta som reiseledere og ha både lønn under reisen og utgiftene betalt av medlemmene. Alternativet er at Folkeuniversitetet kan avtale reiser med en leverandør, og deretter la frivillige fra pensjonistuniversitetet fungere som reiseledere.

Min konklusjonen er at Folkeuniversitetet kan være en fin medspiller til pensjonistuniversiteter, men at Folkeuniversitetet må være villig til å respektere at det finnes store personlige ressurser hos kunden og ikke tvinge på tjenester han selv godt kan utføre. Og selvsagt være villig til å se seg selv som en tjenesteyter med omtanke for sin kunde. Når det er sagt, så har jeg inntrykk av at det er stor forskjell mellom de enkelt lokalavdelingene av Folkeuniversitetet.

Tilslutt et hjertesukk: Folkeuniversitetet legger ut aktivitetsprogrammer for "sine" pensjonistuniversiteter på sine nettsider. Medlemmer av disse pensjonistuniversitetene har imidlertid store problemer med å finne frem. Nettadressen skifter fra semester til semester, og medlemmene ser ingen meny å klikke på for å finne frem. Det er fristende å lure på om dette er et symptom på at Folkeuniversitetet sentralt har liten omtanke for pensjonistuniversitetene.

-------------