Utskrift

Professor Ivar A. BjørgenKan senioruniversitetene samarbeide med de ordinære universitetene? Kan de utfylle hverandre? Professor Ivar A. Bjørgens betraktninger ble publisert som kronikk i Adresseavisen 23. juni 2009.

Betegnelsen ”Senioruniversitet” er av relativt ny dato og har varierende innhold og utforming fra land til land. Enkelte universitet, særlig i USA, har selv lagt til rette for sine ”seniorer” – hvor de får støtte og stor grad av frihet til å fortsette sitt arbeid. I Europa har den økende levealder og misforholdet mellom denne utviklingen og påtvungne aldersgrenser skapt problemer. Svært mange seniorer føler behov for fortsatte utfordringer, mange opplever at de aldri har følt seg så faglig kompetente og ønsker å fortsette – til beste både for sitt fag, sitt miljø og sitt land. I tillegg er det jo en økende dokumentasjon om hvor viktig det er for individet å kunne fortsette sin utvikling.
Hittil har det i Norge vært vanskelig å få lagt til rette slik virksomhet innenfor universitetene. Det har vært svært få som har fått anledning til å fortsette i stilling selv innenfor rammen av den åpning lovverket gir (fortsettelse i yrket i perioder på ett og to år etter 70 år, etter avtale mellom partene). Dette har ledet til konflikter og unødvendig tap av kompetanse.

Kanskje delvis som følge av dette har det vokst fram alternative ”senioruniversiteter” flere steder i landet. Modellen for dette er sannsynligvis den franske betegnelsen ”Universites du troisieme age” (U3A, Universitet for den tredje alder) som skriver seg fra 1973. I Norge har slike ideer spredt seg og det brukes i dag mange ulike betegnelser som pensjonistuniversitet, eldreuniversitet, senioruniversitet, pensjonistakademi, eldreakademi, seniorakademi, akademi for livslang læring, seniorring, eldreforum. (se www.u3a.no). Virksomheten har spredd seg: sist høst var det 64 slike organisasjoner rundt omkring i landet. Det har vært forsøk på å samle disse, og på siste landssamling møtte representanter fra ca. 20 slike miljø. Siden de mange ulike betegnelser unektelig skaper en viss forvirring, har det vært forslag om å bruke en felles tilføyelse ”U3A”  -  etter modell fra Frankrike hvor det har lykkes å skape en felles målsetning for disse: • Gi undervisning i emner av felles interesse • Aktivere det enkelte medlem til egeninnsats • Tilby et sosialt fellesskap. Dette er antagelig også i stor grad i overensstemmelse med de norske senioruniversitetenes formålsparagrafer. Hovedmodellen er foredrag, ofte på dagtid, over aktuelle emner. Kvaliteten på disse foredragene holder ofte høyt nivå. På siste landskonferanse valgte en allikevel å stille de enkelte miljø fritt med hensyn til om de ville føye U3A til navnet. Dette kan skyldes ulike målgrupper og intensjoner. Noen steder er nok hovedmålet å gi tilbud i populær form. Dette kan ha fordeler: Ordinære universitetsforelesninger er ikke alltid eksemplariske med hensyn til tilrettelegging og fremføring.  Men det kan også bli for populært og lettfattelig, det kan bli oppfattet som undervurdering av gruppen fra 65 år og oppover, som om den gruppen skulle ha problemer med oppfattelsen! Valget av emner er også lagt til rette for en bredere sammensatt gruppe enn ved ordinære universiteter.
Uten å være kritisk til dette kan en undres på om ikke virksomheten kunne utvides enda mer innenfor rammen av et så pretensiøst navn som ”senioruniversitet” Enkelte steder har det da også vokst fram kurs og mer krevende virksomhet, det gjelder for eksempel i Trondheim. Her har kursene blitt populære, styrt av interesser og engasjement som vanlige universitetskurs kunne ha trengt. De har også til dels blitt selvdrevne og med innslag som har gjort dem forbilledlige når der gjelder realisme og originalitet f.eks innen kunst og litteratur med forskningsturer til museer og historiske arenaer. (for historikk om Senioruniversitetet i Trondheim viser jeg til første leder Kjell Hagemark)

En god del av de som søker til senioruniversiteter har selv en bakgrunn fra forskning og undervisning. Gjennom en nylig gjennomført undersøkelse ved NTNU kom det fram at svært mange seniorer ønsket muligheter til å fortsette sin utvikling og faglige virksomhet. (Bjørgen og Strand, 2007). Senioruniversitetene kan derfor kanskje betraktes som uttrykk for en frustrasjon i forhold til de ordinære universitetene og deres manglende vilje til å drive en fruktbar seniorpolitikk. Det er interessant at forskere over 50 år viser seg å publisere like mye som de under denne alderen.

Kan senioruniversitetene samarbeide med de ordinære universitetene på dette feltet? Kan de utfylle hverandre? Senioruniversitetene har en frihet og romslighet som de ordinære universitetene ikke har (eller ikke vil ha!), de har personer med kompetanse som bare kan oppnås gjennom lang erfaring. Disse har mot til å trosse paradigmer og arbeide tverrfaglig, og de har ingen karrierehensyn å ta og kan derfor følge sine interesser.
Men hva kan de virkelige universitetene by på i samarbeidet? Universitetene har den plass og basalutrustning på alle felt som slik virksomhet krever for å komme i gang. NTNU har dessuten erfaring med en samarbeidsform kalt ”eksperter i Team” (EIT)  hvor personer med ulik bakgrunn arbeider sammen. - Hva med  VEIT – ”virkelige eksperter i team” – altså seniorer! NTNU har jo tegnet medlemskap i det samarbeid som heter ”inkluderende arbeidsliv”– noe som også bør forplikte.

I Trondheim vil Senioruniversitetet til høsten søke å utvide med et forsøk basert på en tre trinns modell: Først fire foredrag av eksperter på ulike sider ved en overordnet problemstilling som vil vekke interesse hos en del seniorer, så en ledet kursvirksomhet hvor mindre grupper kan velge sitt interessefelt – og endelig en siste del hvor enkeltpersoner eller små forskerteam kan forfølge mer spesifikke problemstillinger og kanskje publisere sine arbeider. Høstens problemstilling vil bli bekjentgjort gjennom Senioruniversitetet i Trondheim. Slik kan kanskje Senioruniversitetet og det andre universitetet samarbeide, og slik kan vi kanskje få fart på både det tradisjonelle universitetet og seniorpolitikken!

For en presentasjon av Ivar A. Bjørgen. Klikk her.
Artikkelen i Adresseavisen kan du lese ved å klikke her.